Historikk

Historikk i vår eierkommuner
Stavanger

Stavanger kommune vedtok i 1955 å etablere et Kommunalt Renovasjonsselskap, og det ble dette året bestilt 5 stk. renovasjonsbiler. Leverandør ble Holst & Hauge og bilene var Mercedes Benz L 3500 med et Kuka påbygg med roterende trommel.

 

Den kommunale renovasjon ble etablert i mars 1956, og kjøretøyene ble satt i drift dette året. I de første årene ble avfallet tømt på Dreierholmen (Breivik) i Stavanger.

 

Tilholdssted for kommunens ansatte i teknisk sektor var i mange år i østre bydel, tidligere Stavanger Støperi & Dokk. Her hadde de verksted, lager og eget asfaltverk.

 

Etter at kuka-bilene var modne for utskifting ble Norba skruebil det neste aggregatet som en ville satse på. Som i Sandnes brukte også Stavanger sinkspann på 70 liter. I slutten på sekstiårene ble disse byttet ut med 90 liters plastspann. I 1980 ble det kjøpt inn den første bilen med platekomprimerende Norba-aggregat. Alle var enige om at dette var noe å satse på, men sjef for renovasjonen Randulf Hauge mente at man kunne bygge om skruebilen. Stavanger var da sammen med Gøteborg alene om å kjøpe skruebiler (snigelbil på dialekt). Heldigvis ble de siste skruebiler hentet i Kalmar 1981 og etter dette ble det bare kjøpt platekomprimerende biler.

 

I 1982 ble der kjøpt inn plastbeholdere på 120 liter med hjul. Thor Egil Thorsen, Ove Jan Molde og Leif Oftedal hadde en studietur til Sandnes for å se på resultatene av innføring av hjulspann. Men det var kraftige protester fra mange av de ansatte som mente det ville gå mye senere og de ville få en lengre arbeidsdag. Leif Oftedal måtte da, som tillitsmann, være forsøkskanin, og det viste seg at frykten var ubegrunnet. Det å kjøpe inn spann til Stavangers den gang ca. 40.000 husstander var en stor investering, men på grunn av HMS ble det hele unnagjort i løpet av fire år. Renovatørene slapp å løfte spann og alle så etter hvert store fordeler med hjulspann.

 

Kommunen drev også fyllplass, og etter som de ble fylt opp flyttet de til nye plasser. Flere myrområder rundt i byen ble fyllplasser og senere idrettsanlegg / industriområde som Kiellandsmyrå, Sandnesgata, Stemmen, Åsen, Tjensvoll, Lassa, Jåtten, Hundvåg og til sist Tasta. Det å drive fyllplass ble etter hvert god butikk, men det passet ikke å drive fyllplass i en by. Det ble interkommunalt samarbeid og i 1982 åpnet Sele og var hovedfyllplass fram til forbrenningsanlegget åpnet på Forus.

 

Etter som tiden gikk, ble anlegget i østre bydel gammelt og umoderne, og det ble planlagt i flere år å bygge et nytt anlegg for teknisk sektor. I 1984 stod et nytt anlegg klart på Svanholmen på Forus og alle kommunens tekniske avdelinger flyttet hit. Leder for renovasjonen, lager, maskinsentral og verksted ble Sturle Larsen, som senere ledet Renovasjonen fram til sammenslåing med Sandnes. I hans tid ble gjenvinningsfaget satt på dagsorden og avfall definert som «ressurser på avveie». Hugo Boss ble frontfigur og vi tok i bruk tre beholdersystemet. Alle skulle til «Stavanger-området» for å «lære» hvordan renovasjonen skulle være i moderne tid. Kommunene satset på miljø og det sosiale ble prioritert – motto var «alle mann i arbeid».


Etter som årene er gått er kommunene blitt mer markedstilpasset og økonomi er blitt et viktig begrep. Interkommunalt samarbeid innenfor tjenesteområdet faller her inn som et naturlig alternativ for å oppnå stordriftsfordeler.


Som en konsekvens av dette har Stavanger og Sandnes dannet et felles intekommunalt renovasjonsselskap - Renovasjonen IKS som startet opp sin virksomhet 01.01.2006.



Sandnes

Bystyret fattet vedtak om innføring av renovasjon i 1952. Dette var et gratis tilbud til  huseiere i kommunen. Alle huseiere skulle får 1 stk. 70 liters beholder, det samme skulle forretninger og større foretak få, men de skulle betale kr. 50,- pr. år. Beholderen ble hentet på eiendommen av «båsmennene», en gang i uken.

 

Beholderne ble transport på lastebil de første årene fram til 1960. I de første årene ble avfallet tømt ved siden av der som Rådhuset står i dag. Senere ble avfallet tømt på «fjerå», der hvor Øglænd Sykkelfabrikk nr. 11 stod, men det er også historie nå. De satte ut reine beholdere til husstandene og lempet den fulle opp på lasteplanen. Etter tømming ble beholderne spylt og klargjort for neste dag. Ingeniørvesenet hadde på 40-50 tallet sin base på «stallen», der hvor Rutebilstasjonen er i dag. I 1953 ble det kjøpt  inn en lavere lastebil til renovasjonen, en Volvo L340, og denne ble brukt fram til 1960.

 

På slutten av 50-tallet ble det for øvrig åpnet en bossplass på Varatun på en del av utmarka til Kommunegården, og denne var i bruk helt fram til midten av 90-tallet. Riktignok ikke som bossplass, men som fyllplass.

 

I 1957 flyttet Ingeniørvesenet til Altona. Her hadde kommunen sammen med Sandnes El-verk satt opp nytt bygg. Dette ble base i 50 år helt til virksomheten ble flyttet til Bulega på Vatne.

 

Høyland kommune innførte renovasjon i 1958. Tilbudet til huseiere var 2 stk. 35 liter beholdere som ble hentet ved nærmeste kjørevei av «båsmennene» en gang i uken. I 1962 gikk man til anskaffelse av en Mercedes 322 med roterende trommel og lavt innkast bak.

 

Høyland kommune hadde sin bossplass på Riaren på Austrått til slutten av 60-tallet da virksomheten ble flyttet over til Varatun.

 

Det ble kommunesammenslåing i 1965 mellom Høyland og Sandnes og da overtok «Høylandbilen» noe av avfallet fra Sandnes. Det ble en periode kjørt skift på denne bilen. I 1979 innførte Sandnes som en av de første kommunene i Norge plastbeholdere på hjul. Dette var fra første dag en stor suksess, ikke minst for renovatørene. For nå var det liften på bilene som tok seg av tømmejobben. Det hadde vært et «helsesled» med sinkspannene og altfor mange var totalt utslitt av det tunge arbeidet. Det hadde tatt 27 år fra sinkspannene ble innført til plastbeholderne på hjul var på plass.

 

Det har også tatt 27 år fra plastbeholderne ble innført til et nytt system ble lansert i 2006, nemlig «nedgravde beholdere». Det samme året ble Renovasjonen IKS etablert.